Velkommen
Hei, og velkommen til Språki-prat. Jeg heter Mia. Og jeg heter Jonas. Hei.
I dag er det en litt annerledes episode. Vi skal snakke om kong Harald. Ja. Fredag 28. august døde kongen. Han ble 89 år gammel.
Han døde på Rikshospitalet i Oslo, tidlig om morgenen, klokka 06.35. Familien var hos ham. Han hadde vært syk i noen uker. Han kom på sykehus 17. august, og så ble det bare verre.
Han var konge i 35 år. De fleste som bor i Norge i dag, har aldri hatt noen annen konge. Nei. For mange er han den eneste kongen de har kjent.
Så i dag skal vi snakke om hvem han var, hvorfor så mange var glad i ham, og hva som skjedde i dagene etter. Og det gjør vi rolig. Det er lov å være litt trist i dag.
Dagen han døde
Hva skjedde egentlig den dagen, Mia? Det gikk så fort.
Kongehuset fortalte det klokka halv ni om morgenen. Og så skjedde alt på en gang. Flaggene gikk ned på halv stang over hele landet. Ja. Og folk forteller at det ble helt stille i gatene.
Senere samme dag ble kisten kjørt fra sykehuset til Slottet. Over ti tusen mennesker sto langs veien. Ti tusen? Bare for å se bilen kjøre forbi? Ja. Mange hadde med blomster og norske flagg. Noen hadde skrevet små kort. Og på Slottsplassen ble det et hav av blomster.
Statsministeren holdt en tale den kvelden, ikke sant? Jonas Gahr Støre, ja. Han sa at kongen var «vår konge». Og han avsluttet med de gamle ordene: «Kongen er død. Leve kongen!»
Leve kongen? Men han var jo død? Det betyr at Norge aldri er uten konge. I samme øyeblikk ble sønnen hans konge. Kronprins Haakon ble kong Haakon den åttende.
Gutten som måtte flykte
Skal vi gå litt tilbake i tid? For livet hans begynte ganske dramatisk, altså. Ja, fortell.
Harald ble født 21. februar 1937 på Skaugum i Asker. Han var bare tre år da krigen kom til Norge. I 1940. Ja, 9. april 1940. Familien måtte flykte. Harald reiste til USA sammen med moren og søstrene sine, og bodde der i fem år.
Fem år i USA? Det er det ikke mange som vet, tror jeg. Nei. Han kom hjem i juni 1945, da krigen var slutt. Da var han åtte år, og snakket engelsk nesten like godt som norsk.
Hehe, en liten amerikaner. Og senere ble han seiler, ikke sant? Det finnes så mange bilder av ham i båt. Ja. Han seilte i OL tre ganger. I 1964, 1968 og 1972. Og i 1987 ble han faktisk verdensmester.
Verdensmester? En konge som er verdensmester. Det er ikke mange land som har det. Nei, hehe. Og han seilte helt til han ble gammel. Havet var stedet der han kunne være helt vanlig.
Harald og Sonja
Og så er det historien om Sonja. Den er det mange som bare kjenner halvveis, tror jeg.
Den er fin, den. Harald møtte Sonja Haraldsen i 1959. Hun var en helt vanlig jente fra Oslo, faren hennes hadde en klesbutikk. Og det var et problem? Ja, den gangen var det det. En kronprins skulle gifte seg med en prinsesse, ikke med en vanlig jente. Faren hans, kong Olav, sa nei.
Sa nei? Hm. Hva gjorde Harald da? Han ventet. I ni år. Han sa at hvis han ikke fikk gifte seg med Sonja, ville han ikke gifte seg i det hele tatt. Ni år. Det er lenge.
Til slutt sa kongen ja. De giftet seg 29. august 1968, i Oslo domkirke. Og de var gift i 58 år.
Vent litt. 29. august. Det er jo dagen etter at han døde. Ja. Dagen etter at kongen døde, hadde de bryllupsdag. Kong Haakon gratulerte moren sin med dagen i talen sin, og var tydelig rørt. Det er nesten for mye.
Alt for Norge
Harald ble konge 17. januar 1991, da faren døde. Han valgte det samme valgspråket som faren og bestefaren: «Alt for Norge». Alt for Norge. Og folk sier at han mente det.
Ja. Men det mange husker aller best, er en tale han holdt i 2016. I Slottsparken, på en hagefest. Hagefest? Hva sa han der? Han sa at Norge, fremfor alt, er mennesker. Og så begynte han å fortelle hvem nordmenn er.
Hvem er nordmenn, da? Han sa: «Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger, og folk fra alle de andre regionene.» Og så sa han at nordmenn også har kommet fra Afghanistan, Pakistan, Polen, Sverige, Somalia og Syria.
Så han sa at innvandrere også er nordmenn. Rett ut. Ja, rett ut. Han sa at nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Og at nordmenn er jenter som er glad i jenter, og gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Det er en fin liste, altså.
Han avsluttet med at vi, på tross av all vår ulikhet, er ett folk. Mange ble rørt den dagen. Og mange som er nye i Norge, følte seg sett for første gang.
Da det var som vanskeligst
Det er én dag til vi må nevne. 22. juli 2011. Ja. Terroren i Oslo og på Utøya. 77 mennesker ble drept, mange av dem ungdommer.
Hele landet var i sjokk. Ingen visste hva de skulle si. Kongen snakket i Oslo domkirke to dager senere. Og han sa noe som mange fortsatt husker. Han sa: «Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten.»
Friheten er sterkere enn frykten. Det er sterkt. Han var ikke politiker. Han skulle ikke løse noe. Men han sto der, som en far for hele landet, og sa at vi ikke skulle bli redde.
Så det er kanskje det en konge er for. Ikke å bestemme, men å være der. Ja. I gode dager var han med på fest og på ski. Og i de verste dagene var han bare til stede. Og det hjalp folk. Det gjorde faktisk det.
Du trengte ingen krone
Men vi må også snakke om humoren hans, altså. For han var morsom. Var han? Mange tenker kanskje på ham som litt streng, på en måte. Alle de uniformene.
Nei, folk som møtte ham, sier det motsatte. NRK snakket med mange etter at han døde. En dame i Kristiansand sa: «Kong Harald var raus. Han var god, morsom og glad.» Raus. Det er et fint ord, det.
Ja. Og en dame i Trondheim sa at han ikke dømte folk. Han lot folk være seg selv, og var grei mot alle. Det er kanskje derfor han ble kalt folkelig. Han oppførte seg ikke som om han var bedre enn andre.
Nettopp. Ordføreren i Oslo skrev noe fint i kondolanseprotokollen. Hun skrev: «Du trengte ingen krone for å være konge.» Du trengte ingen krone for å være konge. Ja. Det sier egentlig alt.
Og på Slottsplassen kom det folk med all slags tro og bakgrunn med blomster. Prester, imamer, helt vanlige familier. Han var en konge for alle, helt til slutt.
Farvel
Og så kom bisettelsen. Ja. Først lå kisten i Slottskapellet i over en uke, og folk kunne komme og ta farvel. Tusenvis sto i kø.
Folk som var der, forteller at det var helt stille inne. Bare skritt, og noen som gråt. Bisettelsen var onsdag 9. september, klokka ett, i Oslo domkirke. Den samme kirken der han giftet seg.
Kom det mange fra andre land? Ja, konger og dronninger fra Sverige, Danmark, Spania og Belgia. Presidenter fra mange land. Og etterpå ble han gravlagt på Akershus festning, bare med familien.
Og kong Haakon? Hvordan går det med ham? Han holdt en tale dagen etter at faren døde. Han sa: «Vi er i sorg. Samtidig gir det trøst og styrke at så mange sørger sammen med oss.» Det er sant. Sorg er lettere når man deler den.
Og så sa han noe som mange kommer til å huske. «Nå er det min tur.»
Til slutt
Så hva sitter vi igjen med, Mia? Kanskje dette: Han var konge i 35 år, men han var aldri langt fra folk. Han så alle. Og han samlet oss når vi trengte det.
Og han ventet ni år på kjærligheten. Det er vanskelig å glemme. Ja. Og hvis du er ny i Norge, så husk talen fra 2016. Nordmenn er også deg. Det er kanskje det viktigste han sa.
Dette var Språki-prat. Takk for at du hørte på. Ta vare på hverandre. Ha det bra.